Vi kom fram [til Auschwitz] midt på natten. Jeg hadde tatt med meg ungen. Navnet hennes var Chaykele Wasserman og hun var åtte år. Hun sov ikke hele natten. Hun ville ikke spise noe. Hun fortsatte bare å spørre meg: "Gjør gass vondt?"
Hvis det ikke gjorde vondt, var hun ikke redd. Men jeg gråt veldig mye. Hun sa, "Ser du, der er krematoriet. Det brenner. De vil brenne meg der".
Jeg gikk fra ungen og bort til en mann som jobbet der i dusjrommet og bønnfalt ham. "Vet du hva?" sa han. "I morgen tidlig vil dere alle bli avkledd, og vist fram for legen. Han vil gjøre valget. Og barnet," sa han, "skal du be om å gjemme seg i klærne dine når du kler av deg." Og den ungen var veldig smart. Hun gjemte seg.
Etter tre dager kom en lege ved navn Hessler. Han valgte ut de kvinnene som skulle reise til Tyskland. Jeg ble ført bort. Og barnet gråt svært mye. Da hun så at jeg ble tatt, gråt hun enda mer og skrek, "Du forlater meg. Hvem skal være mammaen min nå?"
Men dessverre, jeg kunne ikke hjelpe. Jeg kunne ikke gjøre noe med tyskerne. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre, og da svarte han: "Hvis du vil gå til krematoriet, kan du gå med ungen. Og hvis ikke, så gå bort fra ungen." Jeg kunne ikke oppnå noen ting. Jeg følte meg elendig. Jeg gråt og gråt. Barnet gråt også.
Så skiltes jeg fra henne og reiste. Jeg vet ikke hva som skjedde med barnet. Jeg vet bare en ting: Jeg dro. Hun sa ha det til meg, og jeg ble tatt med til Bergen-Belsen.
---
Dette er et utdrag fra et intervju som ble gjort rett etter 2. verdenskrig. Hele intervjuet på engelsk finner du her: http://voices.iit.edu/frames.asp?page=epste&ext=_t.html&path=Interviews/