Jeg kommer fra en bitteliten landsby som heter Tasha i nord-Sharia. Det var tidlig på morgenen for litt over to år siden da jeg hørte rop og skudd utenfor huset vårt (tuku). Vi så ut og så men med politiuniformer på hester og kameler. De brente ned husene. Mannen min gikk ut mens han holdt rundt vår 5-år gamle sønn, Walid. Han ble skutt med en gang flere ganger. Ett av skuddene traff Walid i leggen.
Jeg ble veldig redd, men sønnen min var fortsatt i live, så jeg tok ham ut av sin døde fars armer. Jeg tok alle mine barn, og løp!
Den første dagen gjemte vi oss i trærne. Vi visste at vi måtte av gårde, men vi visste ikke hvor vi skulle dra. Dessuten var Walid skadet.
Barna mine forstod ikke hva som foregikk og stilte masse spørsmål. Mitt eneste mulighet var å gå til Nyala og prøve å få hjelp. Så det gjorde vi. Jeg gikk i tre dager, med to babyer på ryggen og Walid i armene...Senere hørte jeg at mine venner hadde begravet min mann.
Vi hadde ikke mat, og enda verre - ikke vann. Det var tøft å fortsette, men vi fikk hjelp av noen bønder. Jeg gråt ikke da. Øynene mine var tørre og jeg følte ingenting. Jeg var bare utslitt.
Da vi kom hit, ble vi fraktet til sykehuset. Barnet mitt, Walid, er nå handicappet. Men vi lever.
---
Fra Europakommisjonens øyevitneberetninger, Darfur Testimony, 17/03/2006
http://ec.europa.eu/echo/information/eye_witness/2006/2006_04_en.htm