Fra landsbyen vår deporterte de tretti familier. Av disse var det bare fem familier som overlevde, og i disse familiene døde mange av sult og sykdom. Mange var så svake av sult at de ikke kunne stå på beina.
Mennene våre var ved fronten, og det var ingen som kunne begrave de døde. Noen ganger lå likene blant oss i flere dager.
Mannen til Adzhigulsum Adzhimambetova var tatt av fascistene. Hun ble etterlatt med ei jente og to gutter. Familien hennes sultet akkurat som vi. Ingen gav dem støtte, verken fysisk eller moralsk. Som et resultat av dette døde jenta av sult. Seinere døde også de to guttene, begge på samme dag. Mora var så svak av sult at hun ikke klarte å bevege seg.
Da kastet huseieren de to små barnelikene ut på gata, til kanten av en vanningskanal. Noen taterbarn fra Krim grov små graver og begravde de stakkars små. Hvordan kan jeg snakke om dette? Jeg kan knapt holde ut å huske det. Fortell meg, hvorfor var slike grusomheter tillatt?
---
Hentet fra Aleksander M. Nekrichs bok The Punished Peoples. New York: W.W. Norton &Co., 1978, pp. 116-117. Gjengitt etter Totten, Parsons & Charry (2004). Century of genocide : critical essays and eyewitness accounts.