Dagen etter at presidenten døde, begynte hus å brenne i kommunen vår. Flyktninger kom tilstrømmende fra andre områder. Vi ble grepet av panikk da vi så at Interhamwe fulgte etter folk overalt. Dagen etter forlot vi hjemmet vårt og søkte beskyttelse i kirken i Ntamara. Men vi fant ikke beskyttelse i kirken...

Omtrent fem dager etter at vi kom dit var det et angrep på kirken. Da vi så dem komme, stengte vi dørene. De slo i stykker dørene og rev ned noen av mursteinene i veggen på baksiden. De kastet et par granater gjennom hullene hvor mursteinene hadde vært.

[D]e fleste ble drept av macheter. Da de kom inn var de åpenbart rasende fordi vi hadde stengt dørene. De omringet kirken for å slå ned alle som flyktet. [...] Angriperne var fra Interhamwe, men de var ikke fra vårt område. De var alminnelige bygdefolk fra et annet sted.

---

Hentet fra African Rights [1994] Rwanda: Death, Despair and Defiance, pp. 488-489. Gjengitt etter Totten, Parsons & Charry (2004). Century of genocide: critical essays and eyewitness accounts s. 419.