Tyskerne tok ingen fanger. De drepte tusenvis av kvinner og barn langs veikanten. De stakk dem ned med bajonetter og slo dem i hjel med den butte enden av våpnene sine.

Ord kan ikke beskrive det som skjedde, det var for grusomt. De var harmløse og utslitte der de lå langs veien, men soldatene som gikk forbi slaktet dem rett og slett ned med kaldt blod.

Mødre med barn til brystet, små gutter og jenter, gamle mennesker som var for gamle til å slåss, bestemødre, ingen ble skånet. De ble drept alle sammen, og ble liggende og råtne på gressletten slik at de kunne bli spist av gribber og ville dyr.

De holdt på med nedslaktingen til det ikke var flere hereroer igjen å drepe. Noen få hereroer klarte å flykte inn i skogen og vandret omkring, de levde av røtter og frukt.

---

Hentet fra The Report on the Natives of South West Africa and their Treatment by Germany I: The Sessional Papers of the House of Lords (vol.13, 1918). Gjengitt etter Totten, Parsons & Charry (2004). Century of genocide : critical essays and eyewitness accounts.