Registrering og ekskludering

Fra 1936 ble de tyske rom klassifisert og registrert. Denne rasebaserte registreringen ble utført av vitenskapelig personale ved Rassenhygiene-Institut ( Institutt for rasehygiene)i Berlin. Registreringen ble ledet av Dr. Robert Ritter fra universitetet i Thübingen. Hovedkonklusjonen til raseteoretikerne var at 90 % av de tyske rom var rasemessig urene - og dermed undermennesker. Denne vitenskapelige utredningen dannet grunnlaget for å ekskludere, deportere og senere tilintetgjøre de tyske rom.

Tysk rom ble offer for nazistenes diskriminerende tiltak fra 1933 og utover. Nürnberglovene (lovverket som ekskluderte de tyske jødene fra den øvrige befolkningen) ble raskt gjort gjeldende også for romfolket. Lovverket ble brukt både til å definere hvem som var rom, og til å ekskludere disse fra det tyske nasjonalfellesskapet. Diskrimineringstiltakene ble intensivert fra 1936, og den tyske rombefolkningen ble fratatt sine rettigheter gjennom en serie lover og forordninger.

Det nazistiske regimet opprettet en egen institusjon som skulle håndtere den såkalte sigøynerplagen (Reichszentrale zur Bekämpfung des Zigeunerunwesen).

Gradvis ble de revet ut av sine sosialmiljøer og samlet i egne sigøynerleire. Her var de tvunget til å oppholde seg i påvente av å bli deportert.

De rom som ble regnet som ren rase, skulle bevares for forskning, og slik ble Ritters klassifisering avgjørende for hvem som ble deportert. Da klassifiseringsarbeidet sent i 1942 nærmet seg slutten, bestemte Heinrich Himmler at rom i Det tyske rike skulle deporteres til Auschwitz. Dette gjaldt alle rom, bortsett fra de med rent blod og de som ble betraktet som særlig godt integrerte i samfunnet. Alt i alt unngikk 15 000 av en tysk rombefolkning på 28 000 å bli deportert.

Vi vet ikke hvilke kriterier som ble lagt til grunn på lokalt nivå for å unnta enkeltmennesker fra den ellers gjennomførte deportasjonsprosessen. I Auschwitz ble romfamiliene holdt samlet i en egen sigøynerleir.