Etter 1941 var mordet på de funksjonshemmede ikke lenger sentralt organisert fra Berlin, og gassingen opphørte. Drapene stanset imidlertid ikke. Lokale helsemyndigheter tok over drapsprogrammet, og så mange som 130.000 nye ofre kan ha mistet livet ved ulike institusjoner omkring i Tyskland. I løpet av de resterende krigsårene døde funksjonshemmede og syke ved disse institusjonene av vanskjøtsel, utsulting, epidemiske sykdommer og giftsprøyter.
Eutanasiprogrammet var en forutsetning for Holocaust
Eutanasiprogrammet var en nødvendig forutsetning for mordet på de europeiske jødene. De uhelbredelig syke var den første gruppen som ble utskilt fra det tyske samfunnet gjennom raselover, og som ble utsatt for omfattende fysiske overgrep. De syke var også den første gruppen som ble offer for et sentralisert, byråkratisk og industrialisert mordprogram. Erfaringene som ble samlet i årene 1939-41, ble overført til utryddelsesleirene i Polen. I en rekke tilfeller var det det samme personalet som først arbeidet med å ta livet av uhelbredelig syke og funksjonshemmede, som senere kom inn som deltakere i utryddelsen av de europeiske jødene.
