Propaganda

Det ble drevet utstrakt propagandavirksomhet for å overbevise befolkningen om at det var nødvendig å ta livet av funksjonshemmede og uhelbredelig syke. Budskapet regimet ønsket å spre var at de handikappede og syke var liv som ikke var verdige å leve, altså mennesker fullstendig uten verdi i seg selv. Det ble også argumentert med at det var dyrt for staten å holde de uproduktive syke i live. Tanken om produktive/uproduktive samfunnsmedlemmer var ikke noe nazistene fant opp, den er på mange måter en del av moderne velferdsstatstenkning. I Nazi-Tyskland ble denne tanken radikalisert og gjennomført i ekstrem grad.

Propaganda om de syke og funksjonshemmede ble også spredt i skolen. Elevene fikk matematikkoppgaver som skulle vise hvor unyttige og dyre de syke og handikappede var for staten. En av oppgavene lød: "Hvis det koster 6 millioner tyske mark å bygge en institusjon for gale personer, hvor mange hus kunne man bygge for den samme summen dersom et hus koster 15 000 mark?" Denne oppgaveteksten viser også hvordan det legges vekt på å holde dem (de syke og handikappede) opp mot oss (folkefellesskapet). Et sentralt budskap i propagandaen mot de forfulgte gruppene var nettopp at de ikke på noen måte tilhørte det øvrige samfunnet. De var definert ut av det nasjonale fellesskapet.

Propagandaen tegnet også et bilde av at man burde spare de uhelbredelig syke og handikappede for et liv som kun besto av lidelse. I filmen Ich klage an fra 1941 framstilles drap på en syk kvinne som en ren barmhjertighetsgjerning.