Tyskland - og de nylig frigjorte områdene i Sentral-Europa - var i en tilstand av kaos i 1945. I løpet av krigsårene hadde hundretusener blitt flyttet fra hjemmene sine til tvangsarbeid, konsentrasjonsleire eller utryddelsesleire. De overlevende kom fra alle kanter av Europa, og var nå de alliertes ansvar. Antisemittismen var fremdeles framtredende i Tyskland og Østerrike, så vel som i Øst-Europa. Dette skapte store problemer for de jødene som hadde overlevd utryddelsesinfernoet. I tillegg viste de allierte okkupasjonsmyndighetene liten forståelse for jødenes situasjon.
Displaced persons
Det ble opprettet egne leire for såkalte displaced persons, altså folk som ikke var der de hørte hjemme. De allierte okkupasjonsmyndighetene anerkjente til å begynne med ikke overlevende jøder som en egen gruppe. De overlevende fra utryddelsesleirene ble derfor ofte plassert i samme leir som tidligere fangevoktere og torturister. Leirene ble bevoktet av amerikanske soldater, og lignet på fangeleire, med gjerder og piggtråd rundt.
Fortsatt farlig å være jøde
Bare en liten prosentdel av de østeuropeiske jødene overlevde nazistenes utryddelse. 93% av de polske jødene ble myrdet, i Litauen døde 87% prosent av den jødiske befolkningen, i Latvia 89%. I motsetning til i Vest-Europa hadde utryddelsen i Øst-Europa foregått i den øvrige befolkningens påsyn. Dette hadde imidlertid ikke skapt solidaritet med den jødiske befolkningen, men hadde heller ført til en brutalisering hos lokalbefolkningen. Dette fikk de østeuropeiske jødene merke da de vendte hjem etter utryddelsesleirene. Overlevende jøder ble angrepet, mange ble myrdet.
I denne situasjonen så mange europeiske jøder ikke andre muligheter enn å forsøke å komme seg ut av verdensdelen, enten til USA eller Palestina.
