Minnekultur

Til å begynne med fantes det knapt noen offentlig minnekultur omkring 2. verdenskrigs folkemord. Jødeutryddelsene hadde ingen, eller minimal, plass i det offentlige minnet, verken i de to tyske statene eller i resten av Europa. Dette endret seg gradvis, og folkemordet på jødene har i dag en sentral plass i minnet om 2. verdenskrig. I tillegg øker bevisstheten omkring andre offergrupper.

Impulser utenfra
I Vest-Tyskland startet prosessen fram mot en minnekultur omkring jødeutryddelsene etter påvirkning utenfra. To sentrale impulser var Eichmann-saken i Jerusalem i 1961 og den amerikanske TV-serien «Holocaust» som ble vist på vesttysk fjernsyn i 1979.

I løpet av 1970- og 80-årene økte interessen innad i Tyskland for landets nasjonalsosialistiske fortid, etter hvert også inkludert jødeforfølgelsene. 1988 var et viktig år i den forbindelse, da det ble markert at det var gått 50 år siden Krystallnatten.

Øst-Tyskland
I det sosialistiske DDR var minnekulturen omkring 2. verdenskrig fullstendig dominert av minnet om seieren i kampen mot fascismen. Flere minnesteder som i dag forbindes med undertrykkelse og folkemord - de mørkeste sidene ved europeisk historie, ble under DDR-tiden behandlet som seierssymboler. For eksempel ble det arrangert markeringer som bryllup og andre feiringer ved den tidligere konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Dette fordi leiren i den sosialistiske minnekulturen representerte noe viktig og positivt: sosialismens seier over fascismen. I dag er Sachsenhausen et av mange minnesmerker over Nazi-Tysklands forbrytelser og ofrene for disse forbrytelsene.

Et forent Tyskland
Jødeutryddelsene ble tatt opp i minnekulturen, og fikk en sentral plassering først etter Tysklands gjenforening. Holocaust ble nå et viktig tema i historieundervisningen i skolen, og minnesmerker og -arrangementer ble en del av den tyske offentligheten.

Kampen om minnene
En rekke ulike grupper var offer for Nazi-Tysklands politikk. Folk fra ulike deler av Europa, inkludert Tyskland, ble forfulgt, fengslet og myrdet fordi de var politiske motstandere av Nazi-Tyskland. Det var homofile, jøder, rom, Jehovas vitner, handikappede, slaviske befolkningsgrupper eller folk som av andre grunner ble oppfattet som fiendtlige eller betraktet som mindreverdige.

Historien til hver enkelt offergruppe er en del av historien om 2. verdenskrig, og det arbeides stadig med at de ulike ofrenes stemmer skal bli hørt og ikke glemt. Å bli inkludert i den offentlige minnekulturen er viktig for de ulike gruppene. Representanter for de ulike gruppene arbeider for at deres stemmer skal bli hørt, og at deres historier skal bli tatt på alvor.

I dag er Holocaust tett forbundet med 2. verdenskrig i den tyske minnekulturen. Men det tok altså lang tid før jødeutryddelsene fikk en slik sentral plassering. Eksempler på grupper som først i dag begynner å bli inkludert i minnekulturen omkring andre verdenskrig, er rom og homofile.