Jødene innenfor Tysklands grenser ble gradvis ekskludert fra det tyske samfunnet. De ble betraktet som fremmede i sitt eget hjemland, og lover og regler beskyttet dem ikke lenger, men ga tvert i mot grunnlag for å forfølge dem. Jøder i Tyskland var blitt angrepet fysisk, mange var blitt skadet eller drept, og enda flere arrestert. Det nazistiske regimets antijødiske politikk var med andre ord stadig blitt brutalisert og radikalisert.
Med krigsutbruddet i 1939 ble jødeforfølgelsene ytterligere radikalisert. I krig senkes terskelen for bruk av vold, også mot sivile. Selv om ingen folkemord er like, finnes det visse betingelser som må være tilstede for at et folkemord skal kunne gjennomføres. Utdefinering og registrering av jøder var allerede gjennomført, og ved krigsutbruddet var situasjonen slik at organisert, statlig massedrap på sivile var gjennomførbart.
1. september 1939 gikk tyske styrker til angrep på Polen, noe som førte til at England og Frankrike erklærte krig mot Tyskland. Dette markerte starten på 2. verdenskrig. I løpet av noen måneder erobret Tyskland den vestlige delen av Polen. Sommeren 1941 gikk tyske styrker til angrep på Sovjetunionen. Under dette felttoget erobret og okkuperte Tyskland de resterende områdene av Polen.
Nazistene hadde som mål å endre befolkningssammensetningen i de okkuperte områdene i Øst-Europa. Lokalbefolkningen skulle tvinges til slavearbeid, jages på flukt eller drepes. Alle jøder skulle fjernes fullstendig og millioner av slavere skulle drepes.
Før felttoget mot Sovjetunionen hadde Nazi-Tyskland også gått til angrep på vesteuropeiske land. I løpet av 1940 var Frankrike, Beneluxlandene, Norge og Danmark underlagt Tyskland.
Kampen mot «verdensjødedommen»
Nazismen forfektet en helhetlig verdensanskuelse mer enn et politisk syn. I denne verdensanskuelsen var den såkalte verdensjødedommen sentral. Et viktig poeng er at i det nasjonalsosialistiske verdensbildet var jødene ikke bare verdiløse som mennesker, de var også en verdensomspennende maktfaktor, og en meget farlig fiende. I denne tankegangen var verdenshistorien en konstant kamp mellom jøder og ikke-jøder: Jødene sto bak den franske revolusjon, 1. verdenskrig, og den russiske revolusjon, mente nazistene. Innenfor et slikt verdensbilde ble alle ofre for alle kriger og revolusjoner betraktet som ofre for jødenes stadige kamp mot ikke-jøder. Dette var tanker nazistene var opptatte av å spre gjennom propaganda.
Å bekjempe verdensjødedommen ble dermed en vital del av den nazistiske kampen, og den måtte kjempes på flere fronter. Både bolsjevismen og kapitalismen ble betraktet som jødiske produkter. Den britiske statsministeren Churchill var i følge Hitler «en marionett i de jødiske trådtrekkernes hender». Kampen mot verdensjødedommen var ikke bare en militær kamp mot bolsjevismen, men også en sosial kamp. Bekjempelse av klassekamp og den politiske venstresiden, kapitalisme, internasjonalisme, kristendom og liberalisme - alt dette var i den nazistiske tankegangen en del av kampen. Dette innebærer at mordet på jødene var en helt sentral del av Nazi-Tysklands krig. Slaget om Europa var ikke vunnet før trusselen fra jødedommen var overvunnet.
