Mot slutten av krigen rykket Den røde hær stadig lengre inn i Polen østfra. Da det nazistiske regimet innså at de ikke klarte å slå de sovjetiske styrkene tilbake, startet de tømmingen av konsentrasjons- og utryddelsesleirene. Flere hundre tusen fanger ble tvunget ut på en marsj vestover. Fanger som etter lang tid i fangenskap var så avkreftet at de ikke klarte å gå, ble skutt og etterlatt langs veien. Alt i alt døde trolig halvparten av de omtrent 750 000 fangene som ble tvunget ut på marsjen, derav navnet «dødsmarsj». Det var ikke meningen at fangene skulle overleve.
Da dødsmarsjene startet i 1944, var de aller fleste jødiske fanger allerede drept. I leirene var jødene konsekvent behandlet verre enn andre fangegrupper, og var derfor enda dårligere rustet for den harde marsjen enn de øvrige fangene.
