Deportasjon til utryddelsesleirene

I alle landene som samarbeidet eller var okkupert av Nazi-Tyskland - med unntak av Bulgaria - ble jøder arrestert. Arrestasjonene omfattet både spedbarn, tenåringer og gamle mennesker.

Ofte var det, som i Norge, det lokale politiet som sto for arrestasjonene. Selve transporten til utryddelsesleirene kunne ta alt fra noen timer til mange dager, avhengig av hvor i Europa fangene ble deportert fra. Størstedelen av transporten foregikk med tog. Som regel brukte nazistene lastevogner eller kuvogner, altså vogner som var beregnet på å transportere gjenstander eller dyr, ikke levende mennesker. Avhengig av årstiden døde mange av kulde eller dehydrering. I lastevognene sto folk så tett at mange, særlig barn, ble klemt i hjel.

De norske jødene ble deportert i løpet av senhøsten 1942 og vinteren 1943. Etter å ha blitt arrestert av norsk politi, ble de overlatt til tyske myndigheter ved havnen i Oslo. Herfra ble de fraktet med båt til Stettin, og videre med tog til Auschwitz. Av de 771 deporterte norske jødene overlevde 34. De arresterte ble altså fraktet ut av landet med båt eller tog, og endte i en fremmed verden.

Overlevende har fortalt at selv om de ble behandlet som dyr allerede før ankomsten til leirene, fikk de fleste sjokk da de kom fram. Mange hadde følelsen av å ha ankommet en fremmed verden basert på fullstendig galskap, hvor mennesker ikke lenger var mennesker, og hvor reglene var absurde.