Erobringen av Polen innebar at 3,1 millioner polske jøder havnet innenfor nazistenes rekkevidde. Okkupasjonsregimet innførte en gettopolitikk, noe som innebar å isolere jødene fra den øvrige befolkningen. Samtlige polske jøder ble tvunget inn i bestemte bydeler omgitt av murer. Gettobefolkningen utførte slavearbeid for okkupasjonsmakten.
Hensikten med gettoene
Gettopolitikken hadde flere hensikter. Jødene ble fysisk isolert fra den øvrige befolkningen ved hjelp av høye murer. Dette understreket at jødene var ekskludert fra nasjonen for øvrig, de ble betraktet som noe helt annet enn sine polske landsmenn, og skulle også behandles annerledes. Å samle jødene på bestemte steder gjorde det også langt enklere for nazistene å kontrollere denne delen av befolkningen, med tanke på slavearbeid og senere deportasjon til utryddelsesleirene.
Forholdene i gettoene
Forholdene i gettoene kunne variere noe, men hadde det til felles at folk sultet, ble syke og at mange, særlig barn og eldre, døde. Gettobefolkningen hadde i liten grad mulighet til å skaffe seg mat på egen hånd, og var avhengige av rasjonene som ble levert av okkupasjonsmyndighetene. Rasjonene lå langt under det kaloriinntaket en person trenger for ikke å sulte.
I gettoene var svært mange mennesker stuet sammen på lite plass. I gettoen i Warszawa bodde det 440 000 personer på to kvadratkilometer. Til sammenligning bor det ca. 565 000 mennesker på 454 kvadratkilometer i Oslo. I gjennomsnitt bodde det syv personer på hvert rom i gettoen.
