Arisering

For nazistene var Krystallnatten en del av en bevisst «ariseringspolitikk». Den såkalte ariseringen var imidlertid satt i gang lenge før. I 1938 var allerede 60 % prosent av det tyske forretningslivet arisert.

Skadene etter krystallnatten var store, og nazistene framstilte jødene som skyldige i angrepet. Det ble derfor krevd at de angrepne jødene selv skulle erstatte skadene. Jødene i Tyskland ble tvunget til å betale over en milliard riksmark i erstatning, noe som tilsvarer omtrent 80 milliarder kroner etter dagens kurs.

Registrering
I månedene etter krystallnatten måtte alle som var definert som jøder i Tyskland og Østerrike få stemplet en «J» for Jude (jøde) i passet. I tillegg måtte samtlige jøder som ikke allerede hadde et gjenkjennelig jødisk navn, ta et ekstra fornavn som var bestemt av myndighetene. Menn fikk i disse tilfellene navnet Israel og kvinnene fikk navnet Sara. Staten gikk altså aktivt inn og markerte og ekskluderte en gruppe av befolkningen. I tillegg gjorde «J»-stempelet dem uønsket som flyktninger i andre europeiske land.

Utvandring
Etter som forfølgelsen av jøder ble intensivert utover 1930-tallet, så mange tyske jøder seg tvunget til å flykte ut av landet. Dette var i tråd med nazistenes politikk på dette tidspunktet. For å tvinge jødene ut av landet gjorde de nazistiske myndighetene det vanskeligere og vanskeligere for jøder å leve i Tyskland. Jødiske ansatte ble oppsagt, forretninger og eiendommer eid av jøder ble beslaglagt. Slik fjernet myndighetene jøders mulighet til å livnære seg i Tyskland.

De som fulgte oppfordringen om å reise fra Tyskland, måtte betale 25% av formuen sin i avgift til staten. Denne avgiften tjente styresmaktene omkring 40 milliarder kroner på, mesteparten i løpet av årene 1938 - 39.

Omkring 247 000 jøder reiste fra Tyskland i årene 1933 - 39.

I oktober 1941 ble det innført utreiseforbud for jøder. Det vil si at ingen jøder lengre fikk forlate Tyskland eller tyskkontrollerte områder. Dette utreiseforbudet markerer at nazistenes antijødiske politikk hadde endret målsetting fra fordrivelse til en total utryddelsespolitikk.

Evian-konferansen
Bakgrunnen for stemplingen i passene var de svenske og sveitsiske regjeringers bekymring for økningen i flyktninger fra Nazi-Tyskland. De ønsket en måte å skille mellom politiske flyktninger og jøder. Når en tysk flyktning hadde en «J» stemplet i passet, kunne innvandringsmyndighetene vite at han eller hun var jøde, og dermed avvise dem. Også norske immigrasjonsmyndigheter betraktet jødiske flyktninger som uønskede.

I 1938 deltok representanter fra 32 land i en konferanse i den franske byen Evian, der spørsmålet om det økende antallet jødiske flyktninger ble behandlet. Av de 32 landene var det kun Den dominikanske republikk som sa seg villig til å ta imot flere flyktninger.