Det hadde vært flere angrep på tyske jøder i årene etter nazistenes maktovertakelse. De fleste angrepene hadde vært anstiftet og anført av lokale NSDAP-grupper, assistert av ungdommer og pøbel. Før 1938 hadde naziregimet ført to typer politikk overfor de tyske jødene: 1) Individuelle angrep på jøder ble tolerert, og 2) administrative grep ble brukt for å utelukke jøder fra samfunnet. Statsapparatet hadde likevel ikke blitt benyttet til fysiske angrep på den jødiske minoriteten.
Angrep på jøder
I 1938 endret dette seg dramatisk. Natt til 10. november dette året satte medlemmer av nazistiske lokalforeninger i gang et angrep på jøder og jødiske eiendommer i Tyskland. Mordet på en tysk tjenestemann i Paris, utført av tysk-jødisk flyktning, ble brukt som påskudd for å sette i gang pogromen. Også personer som ikke tilhørte NSDAP deltok i angrepene. Synagoger ble satt i brann og jødiske eiendommer ble ødelagt. Jødiske personer ble angrepet og mishandlet. Verken politi eller brannvesen grep inn. Brannvesenet fikk beskjed om kun å slukke i de tilfellene flammene fra en brennende synagoge spredt seg til nabohus. Jødisk eiendom skulle ikke lenger beskyttes av brannvesenet, og jødiske personer skulle ikke beskyttes av politiet. Signalet til angrepene ble gitt av Joseph Goebbels i forståelse med Hitler.
Av de angrepne jødene ble omtrent 90 mennesker drept. 30 000 menn ble sendt til konsentrasjonsleire. Navnet «Krystallnatten» er en nazistisk term som spiller på alt det knuste glasset som lå i gatene etter angrepet.
Hvordan reagerte befolkningen på dette angrepet? De færreste av de som selv ikke deltok støttet volden, og det finnes flere eksempler på at dommere, advokater eller prester protesterte offentlig mot det de betraktet som lovløsheter. En skamreaksjon synes å ha hatt en viss utbredelse. Ved flere tilfeller ble de som protesterte banket opp av naziaktivister. Dette viser at det fantes mennesker som fortsatt betraktet Tyskland som en rettsstat, men som så opplevde å bli banket opp og ydmyket uten at myndighetene grep inn.
Ikke kun nazister
På flere småsteder var flere av voldsutøverne unge menn som verken tilhørte nazistiske organisasjoner eller var kjent som spesielt voldelige. Et eksempel finner vi i den lille byen Büdigen, hvor en 18 år gammel gutt sparket og slo en 60 år gammel kvinne mens han jaget henne gjennom byen. Den eldre kvinnen hadde aldri gjort 18-åringen noe.
Et annet eksempel er hentet fra småbyen Assenheim. Her gikk en 17 år gammel gutt til angrep på en 70 år gammel mann. Gutten sparket og slo den jødiske mannen helt til han falt sammen på bakken. Deretter fortsatte han å sparke ham helt til en forbipasserende stoppet ham. Ingen av disse guttene var nazister, og de var heller ikke kjent for å være voldelige eller spesielt bøllete.
Også barn ble oppmuntret til å knuse vinduene i jødiske hjem og butikker.
Vi ser her en endring fra tidligere antisemittiske angrep i Tyskland. Før det nye regimet ble innført, var de fleste voldsutøverne overbeviste antisemitter. Fem år etter nazistenes maktovertakelse deltok også vanlige folk i eksessene.
Jødene var nå fritt vilt
Det faktum at verken politi eller brannvesen grep inn og stanset voldelige overgrep og brannstiftelse, viste befolkningen, både jøder og ikke-jøder, at jøder nå var fritt vilt.
At myndighetene ikke grep inn for å stanse eller dempe volden, gjorde overgriperne trygge på at det var akseptabelt å angripe jøder, og at dette var noe de kunne gjøre uten å risikere straff. Jødene ble slik sett ikke bare diskriminert fra myndighetenes side (gjennom det nye nazistiske lovverket), de ble lovlige mål for tilfeldig voldsutøvelse.