SS og nazistiske statsinstitusjoner

Nazistene omskapte Tyskland til en SS-stat. SS ble en stadig større og mektigere organisasjon med en rekke underavdelinger. Den viktigste i forbindelse med jødeutryddelsene var RSHA.

Forkortelsen «SS» står for Schutzstaffel (beskyttelsesavdeling). SS ble opprettet allerede i 1923 for å tjene som Adolf Hitlers personlige livvakter, og fra denne posisjonen vokste SS fram til å bli den mektigste organisasjonen i Nazi-Tyskland. Formålet med organisasjonen var å være en stat i staten, med et enormt byråkratisk og økonomisk apparat i sin tjeneste. En sentral oppgave ble etter nazistenes maktovertakelse, og særlig etter krigsutbruddet i 1939, å kontrollere og myrde nazistenes ideologiske og «rasemessige» fiender.

SS og underavdelingene tok over en rekke av det ordinære politiet og rettssystemets ansvarsområder. Dette innebar at organisasjonen både etterforsket, dømte og straffet. Denne maktkonsentrasjonen brøt med viktige demokratiske prinsipper, og ga organisasjonen mulighet til å kontrollere befolkningen fullstendig.

Nazifisering av statsforvaltningen
For å realisere de ekstreme politiske målsettinger til NSDAP var det ikke tilstrekkelig å nazifisere den eksisterende statsforvaltning. Den beholdt likevel rester av tradisjonsbasert rettsstatstenkning og byråkratiske regler og rutiner. Dette apparatet kunne gjennomføre beslutninger fattet av de ulike instanser i det nazistiske regimet, men det hadde ikke evne til å starte egne prosjekter og prosesser. Til dette formål var det nødvendig med helt nye nazistiske institusjoner. De skulle være frikoplet fra det eksisterende byråkratiets rettsstatlige tradisjoner og være basert på en rasistisk og antisemittisk verdensanskuelse. For å understreke at disse nye institusjoner ikke primært skulle drive en tradisjonell byråkratisk virksomhet, men også utforme og gjennomføre nazistisk politikk, ble de kalt en kjempende forvaltning.

Den nazistiske staten fungerte som en kombinasjon av initiativ nedenfra og lovverk ovenfra. Dette innebar blant annet at ordre ovenfra ikke behøvde å være detaljerte. Detaljene kunne utarbeides på lokalt plan, og dette førte til en helt egen dynamikk innad i den nazistiske staten. Det var også en form for vekselvirkning mellom vold på gateplan og statlig lovverk. Etter hvert som vold ble mer akseptert, ble lovverket endret. Dette gikk også andre veien, jo mer vold som var tillatt ovenfra, desto lettere ble det utøvet på lokalplan. Vi ser altså at det i selve statsorganiseringen lå en egen dynamikk som førte til en stadig radikalisering av både lovverk og voldsutøvelse.

Hovedorganisasjonen for rikets sikkerhet: Reichssicherheitshauptamt (RSHA)
RSHA var den mest sentrale og viktigste av disse nye organisasjoner i den nazistiske statens utryddelsespolitikk. Organisasjonen ble opprettet i 1939 fordi en ny type krig med massedrap av sivile fordret en ny type organisasjon. Den hadde fra 1941 hovedansvaret for å gjennomføre utryddelsen av alle jøder i Europa. Hvem var de omkring 3000 som arbeidet i denne organisasjonen? Et overveldende flertall var unge, velutdannede menn fra middelklassen. De hadde hatt sin ungdoms- og studietid under nazismens vekstperiode på 1920-tallet, og var dermed vokst opp med politisk ekstremisme og antisemittisme. Under studietiden hadde mange vært medlemmer av høyreorienterte foreninger og kamporganisasjoner. De hadde utviklet en ideologisk overbevisning hvor en rasebiologisk antisemittisme og en frontstilling mot Weimarrepublikken sto i sentrum. De hadde en visjon om et samfunn som var renset for alle som var oppfattet som rasemessig mindreverdige.

Denne organisasjonen hadde makt til å definere fiender, utforme planer for å tilintetgjøre disse og å realisere planene. Lederne vekslet mellom skrivebordsarbeid i hovedkvarteret i Berlin og ledelse av drapsavdelingene på Østfronten, de såkalte Einsatzgruppen som hadde som oppgave å spore opp jøder, rom og kommunistiske ledere, for å drepe dem. Bare de som hadde bestått prøven i felten, rykket opp i organisasjonshierarkiet. På den måten skjedde det en stadig radikalisering av organisasjonen.