På samme tid som nazistene også baserte stigmatisering av jødene på tradisjonelle stereotypier av kulturell og religiøs art, var det den moderne rasebiologiske antisemittismen som sto i sentrum av deres tenkning og handling.
Det grunnleggende trekket ved nazistenes antisemittisme var at å være jødisk ikke var et spørsmål om religion, kultur eller etnisitet, men om rase. Det finnes flere definisjoner av antisemittisme, men generelt sett kan vi si at antisemittisme er et hat som rammer jøder fordi de er jøder, og ikke på grunn av deres faktiske atferd.
Tidligere hadde kristnes hat mot jøder vært fundert i religiøse forestillinger. En jøde ble da betraktet som en jøde på grunn av sin religion, ikke på grunnlag av forestillinger om rase. I middelalderen, og til langt ut på 1800-tallet, kunne en person som var født inn i den jødiske religionen, konvertere til kristendommen og bli oppfattet som kristen. Riktignok var mange kristne skeptiske til konvertittene, men generelt kunne en i henhold til de tradisjonelle kristne forestillingene om hva det var å være jøde, gå fra å være jøde til å bli en kristen.
Dette endret seg med framveksten av den biologiske rasetenkningen på slutten av 1800-tallet. Fra dette tidspunktet fikk ideen om at det å være jøde hadde med arvelige kroppslige og mentale egenskaper å gjøre, gjennomslag. Den moderne antisemittismen vokste fram først og fremst i Vest-Europa, hvor den blandet seg med elementer av gamle religiøse fordommer, mens det tradisjonelle, religiøse jødehatet fortsatt hadde feste i Øst-Europa, særlig på landsbygda. Den rasistiske antisemittismen vokste fram parallelt med at vesteuropeiske jøder ble formelt likestilte med øvrige borgere, og dermed bedre integrerte. Når ikke lenger klesdrakt eller andre synlige tegn gjorde det mulig å skille jøder fra ikke-jøder, konstruerte man biologiske kjennetegn. Et klassisk eksempel er den såkalte jødenesen, forestillingen om at alle jøder har stor og krum nese. Verken denne eller andre av disse biologiske kjennetegnene har noen rot i virkeligheten.
Et sentralt element både i det kristne jødehatet og i den moderne antisemittsimen er ideen om kollektiv skyld. Tanken om at en gruppe kan holdes ansvarlig, og straffes, for det enkeltpersoner har gjort, eller for noe samfunnet innbiller seg at gruppen står bak, er en del av selve kjernen i både rasisme og antisemittisme.
En antisemittisk tradisjon
I Nazi-Tyskland ble antisemittismen en viktig del av grunnlaget for den statlige politikken. Nazistene og den nazikontrollerte pressen drev utstrakt propagandavirksomhet mot jøder. Det er imidlertid ikke slik at negative forestillinger om jøder var noe nytt nazistene lanserte ovenfor befolkningen. De bildene og stereotypiene som nå ble spredt, spilte på fordommer som allerede var utbredt både i Tyskland og i resten av Europa. Det nye var at den totalitære stat hadde utradert alle motkrefter.
I følge det nazistiske synet på verden var jødene menneskeliggjøringen av «den jødiske ånd», som ifølge nazistene representerte den absolutte ondskap. Den jødiske ånd fikk skylden for alt nazistene foraktet: kristendom, demokrati, liberalisme, rasjonalisme, individualisme, bolsjevisme og humanisme.
Nazistene forestilte seg at alle verdens jøder sto bak en gigantisk konspirasjon som hadde som mål å underlegge seg alle ikke-jøder. Nazipartiets leder, Adolf Hitler, mente at de som best kunne bekjempe denne konspirasjonen var de ariske germanerne. Det tyske folket var, i følge Hitler, blitt svekket av «jødisk blod» og av «svake elementer» i befolkningen. For at tyskerne skulle nå sitt fulle potensial som ariere måtte en rekke grupper fjernes fra nasjonen. Dette startet med massedrap på tyske funksjonshemmede på 1930-tallet, og endte med forsøket på å utrydde alle europeiske jøder.
Nazistenes propaganda
Nazistene mente at Europa, og særlig Tyskland, hadde det de kalte et jødeproblem. I nazistenes propaganda ble jødene gitt skylden for alt som var galt i det tyske samfunnet, men til å begynne med var de fleste tyskerne klar over at dette var nazipropaganda. Så lenge Tyskland hadde ytringsfrihet og en fri presse, kunne man lese i ulike aviser og selv gjøre seg opp en mening. Hvis en høyreorientert avis trykket antisemittiske løgner om jødene, fantes det andre aviser som kunne forklare at slike historier var usanne.
Etter hvert som samfunnet ble mer ensrettet, og den nazistiske stat tok helt kontroll over pressen, ble «jødeproblemet» den eneste forklaringen folk fikk på ethvert politisk, sosialt, økonomisk eller kulturelt problem. Etter hvert var de fleste tyskere, også mange av dem som ikke var nazister, overbevist om at Tyskland faktisk hadde et «jødeproblem». Vi må huske at det nazistiske verdensbildet inneholdt forestillinger som mange allerede hadde fra før. En slik forestilling var at jøder var grunnleggende annerledes enn ikke-jøder.
