Før 2. verdenskrig bodde det jøder over nesten hele Europa, de fleste i øst. I Polen bodde det 3,1 millioner jøder og Sovjetunionen hadde en jødisk befolkning på 2,5 millioner. I Tyskland var det rundt 525 000 jøder, mindre enn én prosent av den totale befolkningen. Den jødiske minoriteten levde i hovedsak fredelig med sine ikke-jødiske landsmenn, men det eksisterte samtidig fordommer og mistenksomhet mot jøder både i Tyskland og de øvrige europeiske landene.
Europeiske jøder var ingen homogen gruppe, det eksisterte store sosiale, kulturelle og økonomiske forskjeller mellom øst og vest, by og land, og mellom religiøse og sekulære jøder.
Øst-Europa
I Øst-Europa var størstedelen av jødene fattige. De østeuropeiske jødene utgjorde ofte egne samfunn, og snakket språket jiddisk, et germansk språk med hebraiske innslag. Ofte kalles disse jødene for østjøder, og kulturen deres for jiddiskkultur. Hele denne kulturen ble utryddet under 2. verdenskrig.
I flere av de østeuropeiske landene ble jøder utsatt for voldelige angrep fordi de var jøder. Slike angrep kalles pogromer. Noen av disse angrepene var spontane, andre ble utført etter initiativ fra myndighetene. Pogromene gikk i bølger, og var svært ødeleggende for de jødiske samfunnene som ble angrepet. I tillegg til fattigdom førte denne typen angrep til at mange jøder reiste til USA eller vesteuropeiske land. For eksempel stammet mange av de norske jødene fra Litauen.
Ikke alle østeuropeiske jøder var religiøse og kledde seg tradisjonelt. Mange jøder i øst var, i likhet med i vest, sekulære og en del av det øvrige samfunnet. En betydelig andel var kommunister og sosialister, og hadde dermed i stor grad forlatt den tradisjonelle religiøse kulturen.
Vest-Europa
De vesteuropeiske jødene var for det meste godt integrert i samfunnene de levde i. Mange hadde høy utdannelse, og var sentrale innenfor kultur og vitenskap. I land som Tyskland, Frankrike og Nederland var de fleste jødene fullstendig integrert i det øvrige samfunnet, og var først og fremst tyskere, franskmenn og nederlendere - med jødisk tro. Mange var også sekulære. For de fleste religiøse lot det seg gjøre å kombinere en religion som skilte seg fra den religionen de fleste landsmennene tilhørte, og en følelse av nasjonalt fellesskap med kristne naboer.
Fra slutten av 1800-tallet emigrerte mange jøder fra Øst-Europa vestover. De fleste dro videre til USA, mens andre ble boende i Vest-Europa.
Noen vesteuropeiske jøder fryktet at innvandrerne fra Øst-Europa ville skape problemer for de innfødte jødene. Flere tyske jøder var for eksempel bekymret for at den kristne befolkningen ikke skulle innse forskjellen mellom de tyske, velintegrerte jødene og de «fremmedartede» nykommerne. De fryktet, ofte med rette, at mange kun ville forholde seg til stereotypiske forestillinger om jødene og ikke til alle de personlige, kulturelle og religiøse forskjellene som fantes innad i denne gruppen.
På den annen side fantes det også en rekke jødiske organisasjoner i vest som var dannet for å hjelpe innvandrerne fra øst. Både politiske og religiøse organisasjoner arbeidet med å hjelpe immigrantene med å finne seg til rette i sine nye hjemland. Kulturelle og politiske prosjekter som sionisme kunne også fungere som et samlende element mellom østeuropeiske og vesteuropeiske jøder.
