I løpet av relativt kort tid skjedde det en dramatisk endring i de tyske jødenes livssituasjon. Naziregimet benyttet seg av en kombinasjon av gamle fordommer og nye lover for å ekskludere jødene fra det øvrige samfunnet. Gjennom antisemittisk propaganda i en ensrettet offentlighet, systematisk registrering og stadig eskalerende forfølgelse av tyske jøder, ble livet gradvis gjort umulig for dem.
Jødene status endret seg i løpet av få år fra naboer til fremmede.
Overgrep
Sosial uro hadde ved flere anledninger, også før nazistenes maktovertakelse, gitt seg utslag i angrep på jøder, og da særlig de lett gjenkjennelige jødiske innvandrerne fra Øst-Europa. Det er likevel verd å understreke at før 1933 eksisterte det ikke en statlig regissert antijødisk politikk i Tyskland. Det fantes derimot en veletablert diskriminerende politikk overfor rom.
Etter at Tyskland begynte å utvide grensene sine i 1938, var det flere tilfeller av vold mot jøder. I Østerrike ble jødiske butikker ødelagt, og i Wien ble jødene tvunget til å skrubbe gatene mens folkemengden sto og lo av dem.
Media
Den internasjonale pressen tolket slike angrep på ulikt vis. I de konservative og høyreorienterte avisene ble voldsepisodene gjerne omtalt som «folkets hevn over jødene» og lignende, mens den liberale og venstreorienterte pressen som regel omtalte angrepene som et utslag av frustrasjon over dårlige tider og sosial utrygghet. I den høyreorienterte pressen ble det skapt et bilde av at Tyskland hadde et «jødeproblem», og at konfliktnivået mellom jøder og «folket» (dvs. de ikke-jødiske tyskerne) var høyt. I Weimarrepublikken ble imidlertid dette bildet avvist av andre deler av pressen, og det avislesende publikum hadde mulighet til selv å avgjøre hva de skulle tenke om situasjonen: «rettferdig oppgjør» eller bøllete gjengoppførsel.
Nazistenes maktovertakelse gjorde slutt på den frie pressen, og folk hadde etter hvert kun nazipressen å forholde seg til. Her ble det gjentatt gang på gang at Tyskland hadde et «jødeproblem». Vi vet at holdningene blant mange som i utgangspunktet verken var antisemitter eller nazister endret seg i løpet 1930-tallet, og at stadig flere etter hvert trodde på propagandaen om at jødene var Tysklands ulykke. Nazipressen skapte i tillegg et bilde av at folk flest var negative til jødene, at antisemittisme var en selvfølge.
Nürnberglovene
I september 1935 innførte de nazistiske myndighetene de såkalte Nürnberglovene. En av lovtekstene slo fast at en jøde ikke kunne være tysk statsborger. En annen forbød ekteskap og seksuell omgang mellom jøder og ikke-jødiske tyskere. Nürnberglovene definerte hvem som var jøder ut fra nazistenes ideer om rase. De som hadde fire jødiske besteforeldre ble definert som «heljøder», og de som hadde to jødiske besteforeldre ble kalt «halvjøder». I et rundskriv slo nazistene fast at det også var forbudt for rom å gifte seg med andre tyskere.
Rassenschande
En av de nye raselovene forbød såkalt Rassenschande, det vil si seksuelle forbindelser på tvers av rasene. Denne loven rammet først og fremst par hvor den ene var jødisk og den andre ikke-jødisk. Etter at loven trådte i kraft skjedde det en bølge av offentlig trakassering og uthengning av slike par, og særlig ikke-jødiske kvinner som hadde et kjærlighetsforhold til en jødisk mann ble stigmatisert og offentlig mishandlet.
