Weimarrepublikken

Under Weimarrepublikken var Tyskland en demokratisk stat med en liberal grunnlov. Samtidig hadde republikken store utfordringer når det gjaldt politiske, økonomiske og sosiale forhold.

Revolusjon og uro
Etter krigstapet i 1918 befant Tyskland seg i en politisk, sosial og økonomisk krise. Etter den russiske revolusjonen i 1917 var flere land i Europa preget av revolusjonsfrykt. Den ustabile situasjonen i Tyskland gjorde revolusjonsfaren reell. Høsten 1918 spredte et kommunistisk opprør seg gjennom hele landet som fikk navnet Novemberrevolusjonen. I München ble det erklært en bayersk sovjetrepublikk. I flere deler av landet sloss sosialister og høyreorienterte frikorps mot hverandre. I Berlin var det borgerkrigslignende tilstander.

Både høyre- og venstresiden var splittet og dårlig organisert, og da det ble avholdt valg i januar 1919, fikk de moderate kreftene størst oppslutning.

Frihet og radikalisering
Den nyvalgte nasjonalforsamlingen vedtok i august 1919 en ny demokratisk grunnlov i byen Weimar, og republikken ble derfor kjent som Weimarrepublikken. Til tross for en viss stabilisering i årene 1924 - 28, var Weimarrepublikken preget av et vedvarende spenningsforhold mellom et demokratisk regime og autoritære politiske holdninger, av massearbeidsløshet, politiske mord, paramilitære grupper og i siste fase oppsmuldring av sentrumspartiene og styrking av de totalitære fløypartiene.

Under overgangen fra Weimar-staten til den totalitære nazistiske staten, var det i årene 1930 - 33 en mellomfase med autoritært presidentstyre.