Benektelsen av folkemordet

Den tyrkiske republikk har hatt et komplisert forhold til folkemordet som fant sted i den osmanske perioden. I begynnelsen erkjente ledelsen drapene og den etniske rensingen av armenerne. Saken ble ofte diskutert i nasjonalforsamlingen. Atatürk betegnet selv hendelsene som «en skamfull handling» i et intervju med et amerikansk tidsskrift i 1926. Men etter erklæringen av republikken Tyrkia i 1923 ble den politiske atmosfæren gradvis endret. Man innrømmet fortsatt at armenerne var blitt hardt rammet, men hevdet at tiltakene hadde vært nødvendige for å redde nasjonen. Noen hevdet at dersom ikke tyrkerne hadde handlet først, hadde armenerne istedenfor drept dem.

På 30-tallet ble Tyrkias historiske selskap grunnlagt, og det har gjort mange forsøk på å benekte folkemordet (gjennom skrifter, TV-program, konferanser m.m.). Den tyrkiske stat har bekjempet ytringer som har uttrykt sympati med armenerne. Blant annet ble Hollywod nektet å lage film av Frans Werfels bestselger Musa Daghs førti dager.

På 1980-tallet ble den offisielle linjen at det overhodet ikke hadde foregått noe galt. Tvert imot hevdet man nå at armenerne var blitt pent behandlet tatt i betraktning deres store landssvik. De hadde fått reise med tog istedenfor å måtte gå til fots, de hadde fått kost og losji og nesten alle hadde kommet frem, ble det sagt. De eneste overfallene som hadde funnet sted var de som ville, kurdiske stammer hadde stått for. Å skrive om folkemordet på armenerne har blitt betraktet som et lovbrudd, og journalister, forfattere og forleggere som har gjort det, er blitt stilt for retten.