Etter krigen okkuperte de seirende maktene bare en del av Tyrkia. Hovedstaden var besatt av en multinasjonal styrke. Frankrike besatte områder nord for Syria, og greske styrker okkuperte kysten vest på Anatolia. Ellers var den tyrkiske hæren inntakt og bevæpnet. Offiserene utviklet etter hvert en nasjonalistisk bevegelse og motsatte seg sultanens regjering, som samarbeidet med England og Frankrike.
Den osmanske nasjonalforsamlingen ble kalt sammen i hovedstaden, og den diskuterte ansvaret for rikets deltagelse i den katastrofale krigen. I tillegg ble ansvaret for utryddelsen av armenere diskutert. Det ble anslått at omkring 800 000 osmanske armenere var drept (tallet omfatter ikke russiske og iranske provinser). Det ble besluttet å arrestere høyere embedsmenn og politikere som hadde organisert folkemordet. Øverst på listen sto Reshid Bey, guvernør i provinsen Diyarbakir, og kanskje den største forbryteren. Han ble arrestert, men begikk selvmord før dommen falt.
Flere andre rettssaker fant sted, og flere ble dømt til døden. Men etter de første henrettelsene oppsto det en motreaksjon i den tyrkiske befolkningen, og de andre rettssakene ble utsatt. Til slutt arresterte britene flere hundre politikere og embedsmenn og fraktet dem til Malta der rettssakene skulle avholdes. Disse kom aldri i gang, og fangene ble i stedet brukt som bytte mot britiske soldater som den tyrkisknasjonalistiske hæren hadde tatt til fange.