Deportasjon

Tiltakene mot armenerne fulgte et bestemt mønster. På større steder ble først de religiøse, politiske, økonomiske og intellektuelle lederne fengslet i løpet av noen dager. De ble torturert med den hensikt at de skulle komme med informasjon om våpenlagre og kontakter blant fiendene. Deretter måtte de marsjere ut av byen, og ble så henrettet.

Dersom byen hadde en stor kristen befolkning, kunne arrestasjonene foregå i flere omganger. Armenske bygninger, fabrikker, butikker, jordområder og penger ble beslaglagt av staten. Deretter ble kvinnene, barna og de få gjenværende mennene samlet og beordret å marsjere ut av byen og mot ørkenen i syd. Ofte ble distriktet omkring Der-ez-Zor i Syria satt som mål, hvilket som regel innebar flere måneders vandring.

Det fantes kun minimal tilgang på mat, vann, medisinsk hjelp og beskyttelse mot vær og vind. Tyske og amerikanske diplomater stasjonert i Aleppo beregnet at kun 15-20 prosent av de deporterte kom frem. I løpet av vandringen ble de fordrevne overfalt, kvinner og barn ble bortført, og kvinner og unge piker voldtatt og mishandlet. Reisende rapporterte at det overalt befant seg lik langs veiene.

Det var milits og militærpoliti (gendarmer) som var satt til å eskortere karavanene som iverksatte henrettelse av mennene. Drapene forekom hovedsaklig i løpet av den første dagen. Militsen hadde våpen og uniformer, men sto utenfor hærens kontroll. De ble istedenfor styrt av en hemmelig organisasjon som var en del av Komiteen for enhet og fremskritt - Teshkilat-i Mahsusa («spesialorganisation»). En del av militsen ble rekruttert blant fengslede kriminelle. Angrepene på kvinner, barn og eldre skjedde i løpet av marsjen og ble utført av den lokale kurdiske befolkningen, til dels stammekrigere.

Overfall utført av lokalbefolkningen skjedde idet følget nådde større steder eller måtte passere smale fjellpass eller broer.

Overlevende har vitnet om at drapene på armenerne og assyrerne fortsatte gjennom hele krigen, men at intensiteten etter hvert ble betraktelig lavere. Mange kvinner og barn ble holdt som slaver i muslimske hjem under sterkt press om å konvertere.

I noen tilfeller ble de kristne beskyttet av sine naboer. Særlig kjent er det at kurderne i Dersim-distriktet i det sentrale Anatolia ga hjelp og skjul til mange armenere som lyktes med å unnslippe myndighetene. De ikke-muslimske kurdiske Yezidiene i Nord-Irak tilbød også armenske og assyriske flyktninger et fristed. Sharifen av Mekka oppfordret i 1917 alle arabiske stammer om å beskytte kristne i sine områder.