Det osmanske rikets oppløsning

Det osmanske rike mistet provinser gjennom hele 1800-tallet. De fleste av disse provinsene hadde kristen majoritet. En liten gresk stat brøt ut på 1820-tallet. Etter et opprør ble først serberne en autonom del av riket i 1817, og siden helt selvstendig i 1878. Bulgarerne brøt ut i to omganger, først i 1876 og siden i 1885. Østerrike-Ungarn okkuperte Bosnia-Hercegovina i 1878 og annekterte landet fullstendig i 1908.

Lengre øst vant Russland gjennom krig mot Persia på 1820-tallet flere provinser med armensk befolkning. I 1878 ble provinsene Ardahan, Atum og Kars, som også hadde mange armenere, erobret fra Tyrkia. Nødlidende muslimske flyktninger strømmet til Anatolia fra mange hold på Balkan og Kaukasus.

Ved Berlin-konferansen i 1878 ble seks provinser i Det osmanske rike utpekt som «de armenske» provinser. Disse var Bitlis, Diyarbakir, Erzurum, Mammuret-ul-Aziz (Harput), Sivas og Van. Her skulle armenerne delta i administrasjonen. Men armenerne var spredt over et adskillig større område. Særlig hadde Kilikia, med hovedstaden Adana, en stor armensk befolkning. Alle større byer hadde en armensk bydel med håndtverkere og handelsmenn. I Russland fantes det flere armenske provinser: Erevan (som ble erobret fra Persia) og provinsene Kars, Ardahan och Batum (som alle ble erobret fra osmanerne i 1878). I tillegg fantes det en betydelig armensk befolkning i provinsen Aserbajdsjan.

På slutten av 1800-tallet skjedde det en polarisering av det osmanske samfunnet på bakgrunn av religiøse og etniske skillelinjer. Det var ikke bare armenere som krevde autonomi, men også muslimske grupper som albanere, arabere og kurdere. Det vokste frem en tyrkisk nasjonalisme som anså Anatolia som tyrkernes opprinnelige hjem. Noen politikere ble tiltrukket av den pantyrkiske ideen om å bygge et stort rike der Anatolia ble forent med alle tyrkisktalende folkeslag som bodde i Russland og Sentralasia.