FNs fredsbevarende styrke i Rwanda

Etter avtalen som var inngått i Arusha i 1993 hadde FN en fredsbevarende styrke i landet. De klarte heller ikke å gjøre noe med det som skjedde. Lederen for FN-styrken, den kanadiske generalen Roméo Dallaire, manglet både etterretningsinformasjon, personell og institusjonell støtte.

FN-styrken
I FN var det mye diskusjon før man ble enige om å sende en styrke til Rwanda høsten 1993. Mange land var redde for å involvere seg i en konflikt som de ikke ville klare å løse. De ville unngå å komme i samme situasjon som i Somalia, der FN var involvert med en stor styrke i aktive kamper. I september 1993, rett før avgjørelsen ble tatt om å sende FN-soldater til Rwanda, ble et amerikansk helikopter skutt ned i Mogadishu, hovedstaden i Somalia. 18 amerikanske soldater ble drept. Frykten for at noe tilsvarende skulle skje i Rwanda var avgjørende for den manglende støtten til Dallaire i det internasjonale samfunnet.


FNs soldater ble sendt hjem
Opprinnelig var det 2500 soldater i styrken til Dallaire. Selv mente han at han trengte 5000 for å stoppe folkemordet. Dallaire henvendte seg gjentatte ganger både til FN og til USA og andre stater for å be om mer ressurser og bredere mandat. Men istedenfor forsterkninger, ble styrken redusert. 11. april 1994 ble ti belgiske soldater skutt og drept. Belgiske myndigheter hentet umiddelbart sine soldater hjem. Senere valgte FNs sikkerhetsråd å kutte styrken ytterligere. 25. april satt Dallaire igjen med 503 soldater.

Samtidig ble både belgiske, franske og italienske styrker sendt til Rwanda for å hente ut statsborgere fra disse landene. Dette var deres eneste oppgave, og de hadde ordre om ikke å involvere seg i konflikten. FN endte dermed opp med å spille samme rolle her som under den brutale konflikten i Bosnia omtrent på samme tid: En liten fredsbevarende styrke måtte stå som vitne til folkemordet uten å kunne gjøre noe med det.