4. august 1993 undertegnet Habyarimana og RPF en fredsavtale i byen Arusha nord i Tanzania. Arusha-avtalen var basert på maktdeling mellom de ulike partene i konflikten. Rwanda skulle få en koalisjonsregjering der både Habyarimanas parti, RPF og oposisjonspartiene skulle delta. Landet fikk også en felles hær hvor 60 % skulle bestå av regjeringsstyrker og 40 % av soldater fra RPF.
Fredsbevarende styrke fra FN
For å overvåke freden sendte FN en fredsbevarende styrke til landet (UNAMIR). Det internasjonale samfunnet hadde stor tro på fredsavtalen som var inngått i Arusha. Rapportene om menneskerettsbrudd tidligere på 1990-tallet ble lagt bort, og mange diplomater mente at det nå var håp om fred i landet. Det internasjonale samfunnet mente at konflikten var løst, og kun en liten styrke på 2500 soldater ble stasjonert i landet. FN-styrkens oppgave skulle bare være å overvåke at partene holdt det de var blitt enige om i fredsavtalen.
Kritikk og opptrapping mot folkemord
I motsetning til hva det internasjonale samfunnet håpet, skapte Arusha-avtalen ny uro i Rwanda.
Mange hutuer var tiltrukket av Hutu Power, en bevegelse som mente at hutuene var mer verdt enn tutsier. Lederne for bevegelsen mente at Habyarimana og hans folk hadde sviktet hutunasjonen ved å skrive under fredsavtalen.
I Burundi hadde det nettopp vært valg, og for første gang var en hutu blitt valgt til president. I oktober 1993 ble han skutt. I Rwanda førte det til en sterk økning av propaganda mot tutsiene. Arusha-avtalen var det færre og færre som brydde seg om. Den nye koalisjonsregjeringen stod dermed svakt. Det samme gjorde Habyarimana. Uten noen klar ledelse av landet fikk Akazu og andre ekstremistiske grupperinger større spillerom.
11. januar 1994 sendte kommandanten for UNAMIR en telefaks til FNs hovedkvarter i New York. Mektige grupper planla nedslakting av tutsiene i landet, kunne han fortelle. Kilden hans var en sentral person i Interahamwe. Men lederne i FN ga ham beskjed om at han ikke hadde myndighet til å gjøre noe.
