Frigjøring fra kolonimaktene

På 1950-tallet vokste motstanden mot tutsienes styre blant hutuene. Mange hutuer overtok kolonimaktens teori om at tutsiene var en hamittisk folkegruppe, det vil si at de slektet på europeerne. Men hutuene snudde opp ned på konklusjonen til kolonimakten. Belgierne mente tutsiene var bedre enn hutuer fordi de kom nordfra, fra områder der europeerne også stammet fra. Talsmenn for hutuene mente at tutsiene var fremmede erobrere som ikke hadde noen rett til landet.

Sannsynligvis hørte hutuer og tutsier til samme folkegruppe da de kom til landet for lenge siden. Det er ikke noe som tyder på at hutuene kom først. Tanken om at tutsiene er inntrengere, har likevel spilt en viktig rolle i konfliktene og urolighetene fra 1950-tallet og fram til folkemordet i 1994.

Huturevolusjonen
Belgiernes behandling av hutuene ble kritisert både av kirken i landet og av det internasjonale samfunnet. Mot slutten av 1950-tallet førte det til at belgierne snudde om på politikken sin. De ga fordeler og viktige stillinger til hutuer istedenfor til tutsier.

For noen av hutulederne var ikke dette nok. I 1959 gjennomførte de et kupp. Regjeringen og kongen ble styrtet, og en ny elite av hutuer tok over. Lokale tutsisjefer ble utsatt for vold og mange ble drept. Disse hendelsene ble siden kalt huturevolusjonen.

Rwanda var under belgisk styre enda noen år etter huturevolusjonen. Denne perioden var preget av sammenstøt og kamper mellom grupperinger av hutuer og tutsier. Mange ble drept i sammenstøtene, og omkring 200 000 tutsier ble tvunget til å flykte, de fleste til Uganda, Burundi og Kongo.

Mange av flyktningene ga aldri opp ideen om å erobre tilbake makten i Rwanda med vold. I årene før folkemordet i 1994 ble derfor Rwandas patriotiske front (RPF) organisert i Uganda. Dette var en hær hvor kjernen besto av flyktninger etter huturevolusjonen.

Selvstendighet
Rwanda ble selvstendig i juli 1962. Den nye presidenten het Kayibanda, og både han og alle regjeringsmedlemmene var hutuer. De mente at det ut fra demokratiske prinsipper var riktig at hutuene skulle styre, siden hutuene var i flertall. Kayibanda så på tutsiene som Rwandas fiender, og førte en politikk som undertrykket og diskriminerte dem.