Mellom 1935 og 1944 ble minst 21 folkegrupper i Sovjetunionen tvangsflyttet. De ble fraktet fra områdene der de bodde til fjerne regioner. Slik tvangsforflytning kaller vi for deportasjon. Flere hundre tusen døde som resultat av disse deportasjonene.
Spesialtrente enheter i sikkerhetspolitiet stod for forflytningene. Folk ble først samlet sammen, og deretter stues sammen jernbanevogner. Vognene var overfylte, det var ofte desperat mangel på vann og mat og skrekkelige sanitærforhold. Reisen kunne ta mange uker, av og til flere måneder. Mange ble syke. Andre ble drept av sikkerhetspolitiet.
De lokale myndighetene på departasjonsstedene var ikke forberedt på å ta imot så mange mennesker. Det fantes lite mat og sjelden boliger til de deporterte. Ofte måtte de bygge jordhus for å ha noe å bo i. Det harde klimaet og de dårlige levekårene førte til at mange døde.
