GULag - Etableringen av det sovjetkommunistiske leirsystemet

Under Stalin ble flere millioner mennesker satt i straffarbeid i fangeleire i de nordligste og kaldeste områdene i Sovjetunionen. Et eget departement i Moskva hadde ansvaret for leirene. Departementet ble omtalt under forkortelsen GULag, og bruken av leirene og tenkningen bak kaller vi derfor for GULag-systemet.

Leirene var straff for politiske motstandere og andre personer myndighetene mistenkte for regimefiendtlige holdninger. Samtidig skulle straffarbeidet i leirene skaffe inntekter til landet. Myndighetene ville bygge opp en storstilt industri. Da var det viktig å utnytte gass, kull, olje og trevirke som fantes i Sibir og Kasakhstan.

Tvangsarbeidere var gratis arbeidskraft. Myndighetene mente derfor at det var mer lønnsomt å bruke fanger enn vanlige arbeidere. Mange av de største utbyggingsprosjektene under Stalin var basert på bruken av slik tvangsarbeidskraft.

I leirene
Fra begynnelse av 1930-tallet og til midten av 1950-tallet var tvangsarbeidsleirene en viktig del av Sovjetunionens økonomi. Forholdene i leirene var brutale. Fangene ble satt i hardt arbeid og fikk lite å spise. Epidemier spredte seg raskt under de harde forholdene.

De fleste leirene lå i ugjestmilde områder der temperaturen om vinteren var ekstrem. I fangeleirene i Kolyma nordøst i Sibir ble mesteparten av Sovjetunionens gull gravd ut. Dette området er svært øde, fjernt og kaldt. Temperaturen om vinteren er ofte nede i -45°.

Enkelte leire bredte seg over store regioner i landet, og var nærmest industrielle imperier. Vorkutlag var en av de største leirkompleksene, med 15 000 fanger. Den viktigste aktiviteten der var utgraving av kull.

GULag-systemets forgjenger
Den første arbeidsleiren ble satt opp på Solovki-øyene i Kvitsjøen i 1921. I 1925 var det ca. 6000 fanger der. Blant fangene var "hvite" offiserer, tidligere aristokrater og representanter for det gamle regimet, og personer som var dømt som "spekulanter". Deres forbrytelse besto i at de hadde drevet med kjøp og salg i strid med regimets forbud. I Solovki-leiren og i leirer som ble opprettet senere, var det både politiske og kriminelle fanger. Leveforholdene var grusomme, og noen ganger døde 25-50% av fangene døde hvert år av sult, tyfus og andre epidemier.