Forløper for Holocaust?
I forbindelse med hundreårsmarkeringen for det tyske folkemordet, har det både i Tyskland og i Namibia kommet en lang rekke bøker som dokumenterer bestialitetens historie. Det har også vært arrangert konferanser og utstillinger, og det er reist krav både om erstatninger og om en radikal jordreform for å gi lokalbefolkningen tilbake det som de ble fratatt i 1903-1908.
Et omstridt tema som er egnet til å sette følelsene i sving, er spørsmålet om det går noen direkte linjer fra folkemordet i Namibia til 2. verdenskrig og nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder. Selv om det er mange forskjeller, er det også mange likhetstrekk og forbindelseslinjer. Europeisk rasisme har historisk vært like mye rettet mot afrikanere som mot jøder, og den tyske oppfatningen om at den namibiske lokalbefolkningen var Untermenschen, gjorde det lettere å utvide krigen fra å slå ned militær motstand til å utrydde og fordrive hele folkegrupper. Slik ble også skillet mellom en militær motpart og sivilbefolkningen visket ut, og general von Trotha hadde mange meningsfeller når han talte om den nødvendige rasekrigen og den endelige løsningen på "problemet med de innfødte" (die Endlösung der Eingeborenenfrage).
Flere av det tredje rikets fremste rasebiologer hadde erfaring fra feltarbeid i Namibia. En av de mest kjente var Eugen Fischer, som skrev en lærebok i "rasehygiene": Boka ble en inspirasjonskilde for Hitlers rasebetraktninger i Mein Kampf. General von Trotha ble etter sin død utnevnt til "æresfører" i Hitler-Jugend. Flere koloniguvernører i Namibia havnet i det tyske nazistpartiet på 1930-tallet, og det samme gjaldt en rekke offiserer og soldater. De hadde erfaringer med å administrere raselover som dannet mønster for Nürnberglovene fra 1935 og de kommende tvangssteriliseringer, og de visste hva en konsentrasjonsleir kunne brukes til. Det var ikke noe nytt å internere sivilbefolkning under krig, men leirene i Namibia utgjorde med tvangsarbeid og høy dødelighet en overgangsform til de mer moderne utgaver vi kjenner fra den andre verdenskrigen.
Et omstridt tema som er egnet til å sette følelsene i sving, er spørsmålet om det går noen direkte linjer fra folkemordet i Namibia til 2. verdenskrig og nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder. Selv om det er mange forskjeller, er det også mange likhetstrekk og forbindelseslinjer. Europeisk rasisme har historisk vært like mye rettet mot afrikanere som mot jøder, og den tyske oppfatningen om at den namibiske lokalbefolkningen var Untermenschen, gjorde det lettere å utvide krigen fra å slå ned militær motstand til å utrydde og fordrive hele folkegrupper. Slik ble også skillet mellom en militær motpart og sivilbefolkningen visket ut, og general von Trotha hadde mange meningsfeller når han talte om den nødvendige rasekrigen og den endelige løsningen på "problemet med de innfødte" (die Endlösung der Eingeborenenfrage).
Flere av det tredje rikets fremste rasebiologer hadde erfaring fra feltarbeid i Namibia. En av de mest kjente var Eugen Fischer, som skrev en lærebok i "rasehygiene": Boka ble en inspirasjonskilde for Hitlers rasebetraktninger i Mein Kampf. General von Trotha ble etter sin død utnevnt til "æresfører" i Hitler-Jugend. Flere koloniguvernører i Namibia havnet i det tyske nazistpartiet på 1930-tallet, og det samme gjaldt en rekke offiserer og soldater. De hadde erfaringer med å administrere raselover som dannet mønster for Nürnberglovene fra 1935 og de kommende tvangssteriliseringer, og de visste hva en konsentrasjonsleir kunne brukes til. Det var ikke noe nytt å internere sivilbefolkning under krig, men leirene i Namibia utgjorde med tvangsarbeid og høy dødelighet en overgangsform til de mer moderne utgaver vi kjenner fra den andre verdenskrigen.
![HL Senteret [LOGO]](grf/HL-senter_logo.jpg){kind=logo}