Geriljakamper i sør

I desember 1904 ble von Trothas ordre omgjort etter kritikk fra misjonsselskaper og den radikale opposisjonen i Riksdagen, men det spilte også inn at det var behov for troppene i andre deler av landet.

Den namatalende befolkningen i sør levde i frykt for at krigen etter hvert ville bli utvidet til deres del av landet. Det skyldtes ikke minst at mange tyskere nå slo til lyd for et endelig oppgjør med alle afrikanske folkegrupper, og blant bosettere var det et utbredt ønske om å overta flere jordeiendommer når så store styrker først var kommet til landet.

Hendrik Witbooi var en legendarisk namaleder, som på 1880-tallet hadde kjempet i det lengste mot tysk kolonisering. Etter at han måtte bøye seg for den militære overmakten i 1894, hadde han i det neste tiåret hjulpet koloniguvernør Leutwein med å slå ned opprør rundt om i landet. Men i oktober 1904 var den påtvungne samarbeidspolitikken slutt, og han sluttet seg til den antikolonialistiske motstanden. På dette tidspunkt var krigen i hovedsak avgjort sentralt i landet, og de tyske troppene ble sendt sørover under von Trothas ledelse. Men her var terrenget som skapt for spredt geriljakrig. og i underkant av 2000 namasoldater klarte å binde opp en tysk styrke som på det meste nærmet seg 15 000 mann. Krigen ble ikke erklært avsluttet før i 1907, men enkelte trefninger fortsatt helt fram til 1913.