Det store slaget

Den rådende militære doktrine i Tyskland gikk på denne tida ut på å samle styrkene til et stort og avgjørende slag (Entscheidungsschlacht). Det passet godt inn i Namibia, der hovedtyngden av hererobefolkningen hadde begitt seg nordøstover mot Waterbergområdet. Dette var, som navnet sier, en del av landet som hadde godt med vann og beitemarker. Mye tyder på at Samuel Maharero og andre ledere ventet på et utspill til forhandlinger, slik som tilfellet hadde vært under flere tidligere kolonikriger. Kanskje hadde de heller ikke fått med seg hva det dramatiske skiftet fra Leutwein til von Trotha egentlig innebar.

11. august hadde von Trotha bygd opp store nok styrker til å omringe og angripe hererobefolkningen ved Waterberg. Selv om tusenvis av afrikanere ble drept, ble det heller ikke denne gang det tilintetgjørende slaget som læreboka hadde foreskrevet. Enten det skyldtes en tilfeldighet eller en klar plan, var det plassert færrest tropper mot Omaheke-området, en halvørken som etter hvert går over i Kalahariørkenen. Det var derfor på denne sida av Waterbergområdet at overlevende hereroer brøt ut.