Krigsutbruddet

Den første gnisten ble tent helt sør i landet midt i november 1903, der det namatalende Bondelswartfolket gjorde opprør etter at en av deres høvdinger ble drept i sammenstøt med tyske soldater. Mens koloniguvernør Theodor Leutwein var sørpå med tre av fire kompanier, ble situasjonen tilspisset i hereroenes kjerneområder rundt Okahandja. En egenrådig distriktsadministrator, løytnant Ralf Zürn, var kjent for å opptre arrogant under forhandlinger om grenser for afrikanske reservater. Han brød seg lite om innvendinger om at de var for små og ufruktbare, og gikk heller ikke av veien for å forfalske underskrifter for å gi inntrykk av at det var oppnådd enighet. Da tyske bosettere spredte rykter om at et opprør var nært forestående, handlet Zürn i panikk og erklærte full krig. Det er fortsatt uklart hvem som stod bak de første skuddene 11. januar 1904 i Okahandja.

Det er mye som tyder på at hereroledere i lengre tid var forberedt på at et væpnet oppgjør måtte komme, og i fravær av tyske tropper - og koloniguvernøren selv - tok det ikke lang tid før de hadde erobret de fleste tyske storgårder. I overkant av hundre tyskere mistet livet i de første ukene, mens kvinner, barn og andre europeere ble skånet.