Under Røde Khmer ble jordbruket kollektivisert, ved at gårdsbruk ble slått sammen til store fellesgårder. 95 % av kambodsjanerne ble tvunget til å leve i slike kollektive jordbruk. Røde Khmer trodde det ville øke risproduksjonen dramatisk og dermed skape en ny storhetstid for Khmer-folket, men ideen var en fiasko. Folk fikk ikke lenger leve på små, familiedrevne gårder slik de alltid hadde gjort. De som ble satt til å lede jordbrukskollektivene hadde liten eller ingen kunnskap om drift av slike storgårder. Risproduksjonen sank drastisk.
Matmangelen var ikke bare et resultat av feilslått og urealistisk jordbrukspolitikk, men også av at mye ris råtnet på lager eller ble sendt til Kina i bytte mot våpen. Samtidig nektet Røde Khmer å ta imot nødhjelp som kunne ha avhjulpet sultedød. Dette førte til en menneskeskapt sultkatastrofe.
Mange av dem som døde under Røde Khmers regime, døde av sult, utmattelse, grusomme arbeidsvilkår og sykdom. Leveforholdene på de kollektive jordbrukene, samt tvang og grov maktbruk, førte til dette.
Vold og brutalitet på landsbygda
Kollektiviseringen gjorde dessuten Røde Khmers kontroll over folk meget effektiv. Forholdene på de kollektive gårdene var preget av brutalitet og vold. I hvilken grad den omfattende volden ute på kollektivene var styrt sentralt fra Røde Khmers ledelse er fremdeles noe usikkert. Mange av de som hadde makt i arbeidsleirene var unge soldater uten utdannelse, som selv hadde blitt brutalisert gjennom mange års borgerkrig, og gjennom å ha blitt skilt fra sin egen familie. De hadde blitt indoktrinert til å hate borgerskapet og fiendene av revolusjonen. Den omfattende volden var nok et resultat av en kombinasjon av disse brutale forholdene lokalt, og en totalitær politikk hos den sentrale ledelsen.
