Folkemord i Srebrenica 1995

Srebrenica var en av flere byer som var beleiret (omringet) av bosnisk-serbiske styrker. Byen ligger øst i Bosnia-Hercegovina, nær grensen til Serbia. Bosnjakene, de muslimske bosnierne, levde under stadige angrep. Det var mangel på mat og vann, og de var ute av stand til å forsvare seg. For å beskytte bosnjakene bestemte FN i april/mai 1993 at byen skulle være en av seks «sikre soner» beskyttet av fredsbevarende styrker. Disse var Sarajevo, Tuzla, Þepa, Gorade og Bihaã, i tillegg til Srebrenica.

FN-resolusjonen krevde at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner».

De bosnisk-serbiske myndighetene nektet å følge FNs pålegg. De fortsatte beleiringen og hindret hjelpesendinger å komme inn i byen. Innbyggerne levde i sult og frykt. Flere tusen bosnjaker hadde også flyktet fra andre utsatte områder for å få beskyttelse av FN.

11. juli 1995 angrep og erobret de bosnisk-serbiske styrkene byen. Dette var planlagt mye tidligere, og var godt organisert. General Radko Mladiã og den politiske lederen, Radovan Karadiã, var sentrale i denne planleggingen. Både militæret, den lokale militsen og bosnisk-serbiske myndigheter bidro i organiseringen av angrepene som fulgte.

Gjennomføring av massakrer
Mange bosniske muslimer søkte også tilflukt ved FNs hovedkvarter i Potoèari utenfor Srebrenica, uten at det beskyttet dem. De fredsbevarende styrkene besto hovedsakelig av ca. 450 nederlandske soldater. De ble vitne til erobringen, men hadde verken myndighet eller mannskap til å gjøre noe. Dette visste også de bosnisk-serbiske styrkene under ledelse av Radko Mladiã. Dette vil si at FN ga bosnjakene en falsk trygghet i de «sikre» sonene, ettersom de nederlandske soldatene ikke kunne hjelpe dem når det trengtes.

I Srebrenica, Bratunac og Potoèari begynte bosnisk-serbiske soldater og milits jakten på bosnjaker i militær alder, det vil si mellom 16 og 65 år. Mennene ble samlet sammen på ulike steder, blant annet på skoler, lagerhaller, fabrikk- og butikkbygninger og på fotballstadion. Deretter ble de fraktet i mindre grupper til ulike steder utenfor byen. Der ble de skutt og begravd i massegraver. Andre ble skutt og drept mens de flyktet inn i åsene og skogene.

I løpet av ti dager ble omtrent 8 000 menn myrdet på denne måten. Men også gutter under 16 år, eldre og kvinner ble drept. Denne forbrytelsen har siden blitt beskrevet som folkemord av Den internasjonale domstolen i Haag.