Slobodan Miloević ble en av de viktigste serbiske politikerne etter Titos død. Han var utdannet jurist, og i 1986 ble han leder for den serbiske delen av Jugoslavias kommunistparti. I 1989 ble han valgt til øverste leder for den serbiske republikken i Jugoslavia.
Miloević var tidligere kommunist, men ble nasjonalist. Nasjonalistene ville sørge for at alle serbere var samlet i en egen stat.
Miloević brukte media og massemøter for å nå ut til folk med budskapet sitt. Han var oppatt av at serbere ikke skulle la seg tråkke på. Mange likte det han sa, og støttet han.
Nasjonalistene mente at provinsen Kosovo måtte være en del av Serbia. I 1989 tok Miloević retten til selvstyre fra Kosovo. Mange lokale aktivister ble arrestert, albanske skoler ble lagt ned og serberne fikk økonomiske fordeler og de fleste offentlige stillingene i Kosovo.
Nasjonalisme og intoleranse i serbisk media og litteratur
Det var ikke bare politikere som brukte nasjonalistiske ideer for å få politisk støtte. Forfattere og andre intellektuelle i Serbia hadde lenge skrevet bøker og artikler som var både nasjonalistiske og rasistiske. Her beskrives muslimer og kroater som en fare for serbernes framtid. Disse gruppene måtte enten fjernes eller assimileres (bli serbere) for at serberne skulle overleve som et folk. Selv om for eksempel begrepet «muslimer» innebærer et mangfold av betydninger med ulike egenskaper og kjennetegn, ble de beskrevet som en enhetlig gruppe med negative egenskaper. Dette kjenner vi også igjen fra det nazistiske Tysklands propaganda mot jødene i mellomkrigstiden.
Disse skriftene umenneskeliggjorde folk som til daglig var naboer og kjente. Et eksempel er Vuk Draković, som skrev en roman der han beskrev muslimer som fiender og forrædere av Serbia. Han reiste senere rundt som politiker og holdt taler om samme tema og fikk mange tilhengere.
En annen forfatter og politiker ble beskrevet som hjernen bak serbisk nasjonalisme. Hans navn var Dobrica Ćosić, og han ble president i Jugoslavia i 1992. Han hevdet at serberne hadde vært et undertrykt folk helt siden slaget ved Kosovosletten i 1389. Lidelsene under 2. verdenskrig og Serbias status innenfor Jugoslavia bekreftet at serberne var ofre, fremhevet han. Derfor var det deres rett å dominere de områdene det bodde serbere, ifølge Ćosić. Disse tankene og mytene bidro til å hisse opp stemningen blant serbere på 1980-tallet og videre inn i 1990-tallet.
Angrep mot muslimer ble også mer vanlig både i deler av serbisk media, magasiner og blader. Angrepene skapte fordommer og skiller mellom «serbere» og «muslimer»; «vi» og «de andre». De samme fordommene ble også rettet mot kroater og bidro til å øke intoleransen mellom folkegruppene. Deler av den serbisk-ortodokse kirken støttet også opp om den ekstreme nasjonalismen, hvor religion ble en del av det ideologiske budskapet.
På slutten av 1980-tallet økte ønsket om selvstendighet også i Kroatia og Slovenia. Men serberne protesterte fordi de mente at landområdene i Kroatia og Slovenia der det bodde serbere, skulle bli en del av Serbia.
