Titos Jugoslavia

Josip Broz Tito, lederen for partisanene, fikk makten i Jugoslavia etter 2. verdenskrig. Han ble sett på som krigshelt og var godt likt. Tito gjorde Jugoslavia til en kommunistisk stat, med slagordet «brorskap og enhet». Dette medførte streng kontroll og aksjoner mot politiske motstandere. Samtidig måtte man ta hensyn til de ulike nasjonale interessene. Forsoning mellom folkegruppene etter den voldelige borgerkrigen ble ikke gjennomført. Dette forble et problem fram til oppløsningen av landet 45 år senere. Samtidig klarte Tito å få økonomien til å gå godt. Velstanden i Jugoslavia økte.

Men velstanden ble ikke likt fordelt. Slovenia var den rikeste delen, mens Kosovo var den fattigste. Mange mente at de økonomiske ulikhetene viste at folkegruppene ble behandlet forskjellig. Flere ønsket økt selvstyre for sin folkegruppe.

Grunnloven 1974
I 1974 innførte Tito en ny grunnlov. Den ga de ulike delene av landet større selvstyre. Jugoslavia hadde seks delrepublikker og to selvstendige provinser: Republikkene Serbia, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Montenegro, og provinsene Kosovo og Vojvodina.

Utvidet selvstyre innen delrepublikkene løste ikke problemene. Myndighetene i hver republikk styrte etter egne interesser og la liten vekt på Jugoslavia som helhet.

Misnøye på 1980-tallet
Tito døde i mai 1980. Da hadde han styrt landet sammenhengende i 35 år. Grunnloven hadde blitt endret flere ganger i denne perioden, av hensyn til de ulike landsdelene. Dette gjorde den upresis, og skapte store utfordringer.

Det første tegnet på problemene som skulle komme, viste seg i provinsen Kosovo. Albanerne var i flertall der, men serberne var rikere og hadde større innflytelse. I 1981 gjorde albanske studenter opprør. Tog ble sporet av, fabrikker sprengt og bygninger satt i flammer. Jugoslavias hær stoppet opprøret med makt. Hundrevis av studenter og intellektuelle ble arrestert, og mange ble drept.

Tito hadde klart å holde delrepublikkene samlet, men sårene fra 2. verdenskrig ble likevel ikke leget. Samtidig var det stadig større misnøye med sviktende økonomi og fordeling av makt og ressurser mellom delrepublikkene. Utover 1980-tallet var det stort behov for reformer som kunne hjelpe staten ut av krisene som oppstod, men disse ble motarbeidet.

Mangel på en ny, samlende kraft etter Titos død bidro også til uenigheter som ble vanskelig å løse. Lederskapet i delrepublikkene søkte ideer og planer som gjorde at de kunne øke sin egen og republikkens innflytelse. Slike politiske ideer gikk på tvers av tiltak som forente det flernasjonale Jugoslavia. Felles for disse politiske ideene var nasjonalisme, både i ekstrem og mer moderat form. Utviklingen på 1980-tallet gjenspeiler statens grunnleggende problem,nemlig fravær av legitimitet i det politiske systemet. Dette problemet forble uløst.